Ukens Film: Kon-Tiki

I går ble det kinotur på meg og Nina C igjen, og da ble det endelig tid for å se Kon-Tiki!

År: 2012.
Regissør: Joachim Rønning, Espen Sandberg.
Skuespillere: Pål Sverre Hagen, Anders Baasmo Christiansen, Gustaf Skarsgård, Odd Magnus Williamson, Tobias Santelman, Jakob Oftebro, Agnes Kittelsen.
Sjanger: Drama, biografi.
Lengde: 118 minutter.

Kon-Tiki handler om eventyreren Thor Heyerdahl som blir nesten besatt i å bevise teorien han har om at Polynesia ble befolket fra Sør-Amerika, og ikke Asia, som alle bøker på den tiden var fast bestemt på. Han får til slutt med seg fem andre karer for å ta den 8000 km lange reisen over Stillehavet, på en balsaflåte og ikke med noe mer hjelpemiddel enn hva de hadde for 1500 år siden. Ingen av de fem kjenner hverandre noe særlig fra før, og kun èn kan seile. Samtidig er kapteinen Thor redd for vann og kan ikke svømme, men han er villig til å ofre absolutt alt for å bevise for verden at han har rett.

Husker ikke når jeg hørte om at denne filmen skulle komme på kino, det var kanskje i fjor og tenkte i grunn ikke noe mer over det, jeg ser jo ikke på norske filmer. Hver gang vi ble tvunget til å se en norsk film på skolen bare lukket jeg ørene. Vet ikke hva det er, men har bare alltid irritert meg over den helhetlige feelingen over norske filmer og skuespillerne. Norsk høres bare ikke bra ut på film, måten replikker blir levert på har alltid irritert meg grenseløst, og jeg har derfor styrt langt unna norske filmer. Men når jeg så traileren til Kon-Tiki første gang tenkte jeg at dette så ganske kult ut, og som en film det er fullt mulig at jeg kommer til å like. Så da måtte jeg jo bare satse på at denne var annerledes og motsatt av det jeg har hatet med andre norske filmer, og det var den!

Det er ikke ofte det blir like stor ståhei rundt en norsk film, og Kon-Tiki er nok årets største norske film. Har ikke fulgt med på så mye av det som har blitt skrevet om filmen, bare leste en artikkel om hai-animasjonene og har fått med meg dramaet rundt karakteren Herman Watzinger, som tydeligvis er en karakter. Familiemedlemmer har blitt forferdet over hvordan han fremstår på skjermen og syntes det er langt fra hvordan han faktisk var i virkeligheten. De fleste av oss kan jo ikke akkurat komme opp med en mening angående den situasjonen, men Herman Watzinger fremsto som den mest vanlige av de alle. Hvem alminnelig mann i 1947 hadde vel ikke vært livredd for en svær hvalhai, og de aller fleste hadde vel vært like bekymret og nervøs som han for å være på denne flåten midt i Stillehavet. Uten redningsvester. Uten noe som helst håp for å bli reddet hvis det skulle skje noe. Ikke noe å skamme seg over for den karakteren synes jeg!

Vi sitter jo nå og vet hvordan dette hele ender, Thor Heyerdahl fikk bevist teorien sin (regner med at dette ikke går som en spoiler :p). Men på begynnelsen av filmen ble det vist hvilken motgang han gikk gjennom for å prøve å publisere manusskriptet sitt om hvordan Polynesia ble befolket fra øst. Etter mange avslag fikk han idèen om å bevise det med handling i stedenfor ord, og møtte igjen motgang når han prøvde å skaffe penger fra sponsorer. Men hvis man hadde fått høre om noen som skulle seile med ei flåte over verdens største hav, kommer det bare opp en ting i mitt hodet: det er selvmord! Jeg hadde i alle fall ikke hatt noe tro på at det hadde gått, men det er godt noen er som Thor Heyerdahl her i verden!

Selv har jeg aldri satt meg særlig inn i verken Thor Heyerdahl eller Kon-Tiki ferden, annet enn at jeg hadde hørt om det, og visste poenget med ferden. Visste altså i grunn ikke hvordan Heyerdahl var som person, og syntes det var spennende å få se litt av hvordan denne norske helten var (det har jo ikke vært noe kritikk om hvordan han fremsto, så regner med at ingen hadde noe å si på det). Han virket som en ambisiøs mann, som var både uredd og sta. Nesten på grensen til arrogant, men ikke på en negativ måte. Han hadde så tro på ekspedisjonen hans, like stor tro som en prest har i Gud. Pål Sverre Hagen var ganske så fantastisk i rollen som den store Thor Heyerdahl. Han fylte virkelig hele skjermen hver gang han var i en scene, og stjal hele filmen!

De øvrige rollene syntes jeg ble ganske så anonyme. Fikk ikke så veldig mye ut av personlighetene deres, og ble liksom ikke så godt kjent med karakterene som jeg kunne tenkt meg. Når man har seks menn på et så lite område gjennom mesteparten av filmen skulle man jo tro at de forskjellige personlighetene ville komme godt frem. Det hadde jo vært en god mulighet for litt drama gjennom personlighetskræsj, som virker ganske troverdig at hadde skjedde i en såpass stressende og bokstavelig talt trang tilværelse.

Noe jeg hadde gledet meg mye til, var å se haier i filmen!  Jeg elsker jo haier, og det takket være en annen storfilm. Nevnte at jeg hadde lest en artikkel om hvordan de fikk animert haiene, og hvor det ble skrytet opp i skyene. Og syntes i grunn de fleste blikkene av haier vi så var ganske så imponerende. Kun noen få sekunder var ganske innlysende animert, men sitter uansett med øyer som klinkekuler hver gang jeg ser en hai, og i Kon-Tiki var ikke noe unntak!

Filmen hadde tidenes største åpningshelg på norske kinoer, og har stor mulighet for å slå Max Manus som er tidenes mest sette film på kino i Norge (som forresten av lagd av samme regissør duo). Filmen ble tidlig solgt til de andre nordiske landene og Tyskland, og har blitt plukket ut til å bli vist under Toronto International Film Festival fra 7 – 14 september. Kanskje filmen også kan ha en sjanse til å gi Norge sin andre Oscar statuett – den første og eneste ble faktisk Thor Heyerdahl tildelt i 1952 for sin dokumentar om nettopp Kon-Tiki ekspedisjonen!

Kon-Tiki er definisjonen på en norsk storfilm! Som tidenes dyreste norske film er det slik det burde være, og filmskaperne sparte ikke på noen ting under produksjonen. Filmen oser Hollywood, og duoen Rønning/Sandberg har fått til noe ingen andre har greid i Norge! Kon-Tiki kan lett sammenlignes med lignende Hollywood filmer, og leverer ren underholdning. Filmen er spennende og fascinerende fra begynnelse til slutt, og det er ikke alltid lett å få til i filmer satt til såpass små områder. Dette er en film som gir deg hakeslepp, og er virkelig alt det jeg i skjul hadde håpet på. Det kom også som en positiv overraskelse hvor mye salen både små lo og lo høyt, og det var som regel svensken Gustaf Skarsgård (lillebror til den mer kjente Alexander) som sto for det. Musikken var også helt fantastisk, noe som alltid er toppen av kransekaka for en episk film som Kon-Tiki. Det er bare å komme seg på kino, en storfilm som dette er ment til å se på kinoskjermen, og Kon-Tiki er et must av en opplevelse!


(Alle bildene er © Nordisk Film)

Har du sett Kon-Tiki?

Advertisements

14 thoughts on “Ukens Film: Kon-Tiki

  1. Åh, så DEILIG å se så NYDELIG kritikk av en filmentusiast som deg! Føler liksom at dette er en film som ligger nært hjertet mitt! Fiiiint hurra!

  2. Jeg må bare få sett denne filmen! Heyerdahl er jo faktisk fra min by, og pappa har vært lærer på Thor Heyerdahl videregående skole!! Har hørt mye bra om filmen, så jeg gleder meg til å få sett den!! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s