År: 2004.
Regissør: Joel Schumacher.
Skuespillere: Emmy Rossum, Gerard Butler, Patrick Wilson.
Sjanger: Musikal.
Lengde: 143 minutter.
The Phantom of the Opera handler om et deformert musikalsk geni som lever langt under overflaten til et operahus i Paris. Christine, et av talentene i operaen tror han er «musikkens engel» sendt av hennes avdøde far, og deres forhold fører til at The Phantom blir forelsket i henne. Samtidig faller Christine for barndomskjæresten Raoul, og et trekant drama mellom den tapre Raoul, skjøre Christine og farlige Phantom er uunværelig.
Historien er jo i tro stil det de fleste jenter ser etter i en romantisk film som får dem til å «heie» på en av de to som prøver å kapre den siste sitt hjerte. Men det som tar forsetet i denne filmen er selvfølgelig musikken! Nå er ikke jeg den som er størst fan av musikal filmer, og tror faktisk dette er den første musikalen jeg har sett hvor mesteparten av filmen og hele handlingen blir sunget (if you know what I mean?), i motsetning til for eksempel Walk the Line, som bare har veldig mye musikk. Synes i grunn typiske musikaler, hvor alt blir sunget, er for spesielt interesserte. Det tok meg faktisk mye vilje å sitte gjennom hele denne filmen på 2 timer og 20 minutter, uten å ta pause til dagen etter. Det blir liksom litt mye å ta inn, og litt kjedelig i lengden.
Men musikken er jo selvfølgelig herlig! Det eneste jeg har å pirke på er at det blir så mye av det samme gjennom filmen, melodiene er ganske like, eller så er det faktisk den samme melodien som blir brukt gjennom hele filmen. Eller kanskje det bare føltes sånn? Den sangen som gjorde at jeg ble helt forelsket i live-oppsetningen av The Phantom of the Opera er selvfølgelig tittelsangen sunget av Sarah Brightman og Michael Crawford.
(weheartit.com)
Jeg visste faktisk ikke før jeg kjøpte filmen at det er jo Gerard Butler som spiller The Phantom, og jeg likte han i rollen som den forstyrrede, maskerte karakteren. Emmy Rossum har jeg kun sett i en annen film (The Day After Tomorrow), men likte henne godt i denne filmen også, spesielt i en alder av kun 16 år! Minnie Driver må vel være det eneste jeg synes var litt merkelig tolkning av rollen, selvom hun var morsom til tider.
Noe som fascinerer meg med denne historien er at jeg kunne finne meg selv i å føle for The Phantom, og til tider ønske at det var nettopp han Christine velger til slutt. Og hvorfor, nei det vet jeg virkelig ikke, han er jo en kaldblodig morder! Så hvordan man kan få seg selv til å ta hans side, når den andre kun er en heltemodig ung gutt, det fascinerer meg virkelig! Det er vel noe av det som har gjort historien til en av de mest elskede gjennom tidene.
Men når historien om det maskerte, musiskalske geniet ble først publisert som novelle i 1909 ble den faktisk dårlig mottatt. Det var ikke før stumfilmen fra 1925, og selvfølgelig da Andrew Lloyd Webber satt opp musikalen på Broadway i 1986, at den ble til den elskede historien den er. The Phantom of the Opera er faktisk den musikalen som har gått lengst på Broadway etter at den passerte Cats (også Andrew Lloyd Webber) sin rekord.
Men når det gjelder 2004 filmversjonen av The Phantom of the Opera så er den ikke like godt likt blant kritikerne, selvom den ble nominert til tre Oscar (Cinematography, Art Direction, Sang – Learn to be Lonely). Og jeg må nok si meg enig i flertallet. Selvom filmen er helt utrolig vakker å se på, alt fra kostymer til settene, så lever den ikke opp til forventningene jeg hadde etter å ha sett den på scenen i Las Vegas. Man kan vel finne mange forskjellige ting å pirke på ved filmen, men for min del så synes jeg ikke den gjorde seg like bra på lerretet som på scenen. Det ble i grunn litt kjedelig i lengden, så hvis man noensinne får muligheten til å se denne musikalen på Broadway (eller et annet sted), så burde man absolutt gripe sjansen! Det er ikke uten grunn at den har gått i over 23 år, og er fortsatt like populær, og helt fantastisk mye bedre enn filmen!
Har du sett The Phantom of the Opera?
Nina-Martine 